England till I die!

Litt tid har gått siden søndagens opprivende hendelser, og tankene har blitt noenlunde sortert. Jeg snakker selvsagt om Englands exit fra det nittende verdensmesterskapet i fotball.

Exiten kom ikke overraskende, jeg har selv sett den komme en god stund. 2010 har ikke vært noe godt år for de tre løvene. Fra å ha vært i kalasform gjennom det meste av kvaliken og med gode prestasjoner mot andre store nasjoner har noe gått feil for England opp mot mesterskapet. Jeg har ingen god forklaring, og skal heller ikke påberope meg den ekspertisen som ymse bladsmørere og andre hobby-forståsegpåere i disse dager helt nyanseløst framfører.

Uansett hvor mye jeg ønsker England suksess i VM og uansett hvor blåøyd optimist jeg er, har jeg ingen problemer med å se at laget ikke fortjente bedre enn det resultatet de fikk i årets turnering. Tapet mot Tyskland i kvartfinalen var heller ikke, med litt avstand, så jævlig tungt å svelge som de to siste avslutningene på mesterskap (VM 06, EM 04) hvor Portugal endte reelle håp på straffekonk.

Ok, det begynner å slite på meg at marginer og flaks så og si alltid er i mot England. Få kan vise til flere sinnsykt feil avgjørelser i mot eller uheldige skader på det mest avgjørende tidspunkt enn England (muligens Italia kan melde seg inn i klubben). På søndag ble som kjent England snytt for et helt åpenbart mål som ville betydd 2-2 og et ganske annet kampbilde. Lekne tyskere fikk en kjempegave i en periode de så skikkelig mo i knea ut, og etterhvert som England presset på fikk de muligheten til å sette matchen på kontringer. Fortjent uten tvil, og til det allmenne publikums glede.

Likevel gjør det vondt. England er ikke for meg bare 11 eller toppen 23 mann i et fotballmesterskap som dukker opp et par uker før VM, dømmes etter innsatsen og etter avslutningen er alt glemt. Det er personlig. Det er tippekampen på lørdag, Fish and chips, slaget ved Agincourt, Oxford Street, Spitfire, BBC, Oasis, Elgar, Sir Bobby Moore, 1066, 1966, Wembley Stadion, Yorkshire Dales, Inspector Foyle, en ettermiddag på puben i silregn i november med godt øl og god mat, chants fra tribunene, gateguttaktig sjarm, George V, bulldoger og Monty Python. Det er essensen og representanten av alt jeg setter pris på. Det er den engelske folkesjelas talerør mot fotballverdenen og jeg tar det faen så personlig!

Av ymse årsaker jeg ikke klarer å påpeke falt det hele i fisk igjen. Det var omtrent som å følge Norge i et stort mesterkap sånn prestasjonsmessig. Det ble med festen i forkant, resten var frustrasjon, fortvilelse og må jeg få få si med en underdrivelse lett vantro over Mr. Capellos disposisjon av mannskapet.

Det som likevel graver meg mest i hjertet er den nærmest perverse gleden spesielt pressen finner i å totalslakte ikke bare de som var valgt til å representere England men hele den engelske fotballen og alt dets vesen. En fotballkultur de selv bruker mesteparten av vinteren til like nyanseløst å dekke inntil minste detalj.

Jeg kan se at årsakene til reaksjonen er den britiske tabloidpressens velkjente metoder med å bygge opp enorme og ubegrunnede forventninger i forkant, men har dette noe med selve laget å gjøre? Er virkelig the Sun og News of the World England? Utover disse føler jeg forventningene til det engelske laget har vært preget av nøktern optimisme, til og med noe dempet ettersom skadeproblemene (som vanlig) tårnet seg opp foran mesterskapet.

Det er over nå. England er der de pleier å være, og omtrent så langt som jeg trudde de ville gå, selv i optimistiske stunder. Tipset gikk på kvartfinale, som tross alt ikke var så langt unna.

Så får man heller tåle kritikken, stå rakrygget i mot og dra på seg drakta med merket som beviser hva en står for i tjukt og tynt og gå på fire nye år med håp om kanskje. Er jeg fotballsupporter? Tja, jeg er glad i fotball, men kanskje mer utfra et kulturperspektiv enn selve spillet til tider. Utifra det perspektivet og mine personlige preferanser finnes det bare ett svar:

ENGLAND TILL I DIE!