Helt siden en småtjukk, liten argentiner først boksa ballen i mål og så fullførte jobben med et mål for historien har det vært der for min del. England, verdensmesterskap i fotball og bitter skuffelse. Det har aldri slått feil. Akkurat når en har fått trua har skjebnen tildelt representantene for fotballens fødeland et slag midt i trynet. Helst gjennom en straffespark-konkurranse.

For å sitere en broder i ånden, Dag Solstad: (...) jeg er utrusta med et eiendommelig særtrekk. Deler av sjela mi er engelsk. Jeg vil si at jeg er kvart brite. Ord jeg så absolutt kan slutte meg til. Oppvokst og innprenta med engelsk fotball som jeg er, og kanskje også over snittet fascinert av det britiske på generelt grunnlag er det ikke noe annet alternativ i VM, eller landslagsfotball ellers enn Three Lions.

Jeg skal i hvertfall ikke ha på meg å være medgangssupporter. Siden den bitre junikvelden i Mexico City i 1986, hvor nederlaget ble overført til mitt unge sinn via satellitt og fargefjernsyn med dårlig oppløsning har det blitt med håpet. Håpet og skuffelsene. En tradisjon som følges opp hvert fjerde år – gitt at England i det heletatt kvalifiserer seg, da. Faktisk kan jeg ikke huske en genuint kjempegod opplevelse med de hvitkledde i en VM-turnering. Greit nok, det har vært bra enkeltkamper, som f.eks. 1-0 over nevnte Argentina i Japan i 2002, men ikke noen legendariske oppgjør som sitter i ryggmargen. Det er naturligvis fordi man av en stormakt som England må få disse suksessene mot andre stormakter i direkte avgjørende kamper. Helst fra kvartfinalen og framover.

Det er ved dette stadiet England har det med å fallere. Den ene suksessen jeg har bevitnet var en litt heldig seier mot jokeren Kamerun, ellers har det gått i nesten. Hvorfor bare nesten? En forklaring er at landslaget i England aldri har hatt den samme posisjonen som hos mange andre nasjoner på samme nivå. Territorielle briter står bak sin lokale klubb og driter i landslaget. For de utøvende er ligaen og etterhvert Europa langt viktigere. VM og EM har kommet som en bonustur på de som har gjort seg fortjent til det gjennom sesongen.

For meg personlig blir det en kamp for å befeste Englands unike posisjon, og sette de ”vantro” på plass en gang for alle. De manipulative stupelaga, de destruktive og kyniske, de brilliante som danser fotball uten substans. Give ‘em six of the best, trousers down, best of british thrashings. Hva er så forventningen foran dette mesterskapet? Den nevnte forhistorien har gjort meg ydmyk og realistisk. Det er et godt lag som med den rette flyten KAN være med i kampen, men som mest sannsynlig kommer til å gå ned med flagget til topps så snart ett av lagene med større mesterskaps-kredentialer står på motsatt side i en direkte avgjørende kamp. Mangelen på gung-ho-mentaliteten som preger engelskmenn i de fleste kampsituasjoner har aldri helt nådd fram til representasjonslaget. Med den på plass er jeg sikker på at Englands navn hadde stått flere ganger på troféet en den ene med 1966 foran. Kanskje har italieren Capello fått vekket til live noe av denne. Laget leverte i hvertfall sin mest imponerende kvalifisering noen sinne med ni seire av ti mulige, ispedd gode resultater mot andre topplag i mindre offisielle forestillinger.

Det virker som det har blitt en litt annen holdning til det å spille for England. Påvirkningen fra den kosmopolitiske Premier League har dreid litt av momentet. Erfaringene fra den stadig viktigere Champions League har løftet blikkene utover balløyas strender. En holdningsendring som jeg trur til sjuende og sist vil ende med et nytt 1966.

Kommer det i Jo’burg 11. juli 2010? Neppe! Det Engelske laget er for variabelt i forsvar og mangler målvakten som kreves. Men med en intakt førsteellever, og en Wayne Rooney i den formen han har vist den siste sesongen har laget alle forutsetninger for å være med å kjempe, og kanskje oppnå det store øyeblikket som vil bli husket, sjøl om det nødvendigvis ikke er i finalen i Soccer City.

La det bare være nevnt: England har aldri vunnet et VM hvor ikke Nord Korea har deltatt, de har heller ikke vunnet på fremmed jord. Sør Afrika er gammal britisk imperie-mark. Håp!